Innledning - støtteprosjekt
Vi skal diskutere et støtteprosjekt rettet mot kvinner i dag. Jeg tenkte at kanskje finner jeg et dikt eller to som kan passe til dette. Derfor gikk jeg til biblioteket. Jeg fortalte hva jeg søkte og ble henvist til hyllene merket kvinnesak. Der ble jeg sittende å bla og lete. Det jeg fant var mange bøker om hvordan kvinners rettigheter og muligheter var blitt kjempet fram i Norge. Jeg gikk langt tilbake i tid. Fra Camilla Collett skrev Amtmandens døtre i 1855, og videre til Amalie Skram som skrev Forrådt i 1892. Begge bøkene handler om kvinner som blir giftet bort og deres ulykkelige skjebne. I 1861 kom Hartvig Nissens Pigeskole for voksne. Den tilbød blant annet en 1-årig lærerinne-utdanning. Det må ha vært den første yrkesutdanning for kvinner som ble tilbudt i Norge. Arbeiderbevegelsen vokste fram i slutten av 1800-tallet. Man kjempet for en rimelig lønn og arbeidstid. Med industrialiseringen var kvinnene kommet med i arbeidslivet. Kvinner arbeidet ellers som tjenestejenter og hadde fortsatt små muligheter til utdannelse. En kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Den kom etter hvert til å stå bak kampen for stemmerett for kvinner. Den kampen varte lenge. Målet ble nådd i 1913. Men hvor var diktene jeg lette etter? Det gikk heller dårlig. Jeg fant ingen dikt av kvinner fra denne tiden. De kjempet nok helst i prosa og i fagskrifter. Jeg bladde videre i bøkene, forbi 1. verdenskrig og depresjonen den gang. Så ble jeg fanget av ordene til Arnulf Øverland i diktet ” Du må ikke sove”, som han skrev 1937. Det er skrevet i en annen sammenheng, men ordene passet så godt. Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Etter 2. verdenskrig kom friheten og oppbyggingen av landet. Og kvinnene kom med for fullt Også med lyrikk. Halldis Moren Vesaas ble et forbilde for mange kvinnelige diktere. Men det var likevel først etter 1968 jeg fant kvinner som skrev dikt om kvinners situasjon. Det var i tidsskriftet ”Sirene” jeg fant lyrikere som kjempet for kvinners rettigheter. Der var dikt av Inger Hagerup, Marie Takvam, Ebba Haslund og mange flere, kjente og ukjente. Diktene har som oftest en hard og stri tone. De legger ikke skjul på at det er kamp. Det er likestilling det dreier seg om. Det er retten til å bestemme over eget liv, egen kropp og retten til å være med å bestemme på alle nivå i samfunnet. Og diktene, de var nok vel tøffe for mitt bruk i kveld – de aller fleste. Så jeg endte opp med : ” Sov dukke Lise” av Berit Ås fra 1971. SOV DUKKE LISE
Sov Dukke Lise, sov og bli stor,
og mens du sover, styrer din bror,
planlegger veier, bygger bedrift.
Sov Dukke Lise, sov og bli gift.
Sov Dukke Lise, sov og bli stor,
før du vet av det, er du blitt mor.
Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.
Vær da takknemlig for alt du fikk. Sov Dukke Lise, der står et tre,
som du i blant kan glede deg ved.
De andre gikk dukken i kullos og bly.
Sov Dukke Lise, slumre på ny.
Sov Dukke Lise, sov og bli stor,
og mens du sover, ødes din jord.
Fisken i havet, fuglen på gren,
sakte forgiftes en etter en.
Derfor min Lise må du stå opp,
rope et varsko, kreve en stopp,
mane til kamp i handling og ord
både for din og alle barns jord. Likestilling kom ikke av seg selv i Norge. Man må beundre alle de som har vært med å kjempe fram det demokratiske samfunn med kvinner som aktive deltakere på alle plan. Min søken etter dikt ga meg en kort repetisjon av kvinners liv i Norge i de siste 150 årene. Det er enkelt å forstå at kvinner i mange land trenger vårt fokus og vår støtte. Til slutt vil jeg lese ”Tortilla” av Åse Marie Nesse, et lite dikt for barn. Hvem er det som klapper - en hel liten gratis-konsert – Det er mamma som lager tortillas
Vi spiser dem opp etter hvert Først knuser hun maisen med morter, Og maler den siden til mel. Så knar hun en deig som hun blander Med vann og hele sin sjel Så klapper hun flate småkaker. Hver eneste én er en sol! Og jeg hjelper til når hun baker. Men da må jeg stå på en stol. Til slutt må de stekes på plate. Da dufter de godt kan du tro. Og når vi har spist er vi late – Men bare en stund eller to. For mamma må bake tortillas Til morgen og middag og kveld. Hvis alle lå pent i en stabel, Så ble det et himmelhøyt fjell. Jeg heter Maria del Carmen. Og jeg er den eldste av fem. Jeg bærer den minste på armen Og da får han alltid en klem. Jeg kan både lese og skrive Og gleder meg til å bli stor. Jeg vil ikke gå hele livet Og klappe tortillas som mor. Fra Åse Marie Nesse: Mexico-Lexico
|
